Hvem vil høre
furukonglesang? Ja for furukonglesang
er en sang for den andre rasen
av ting, de vennlige små, gjerne forbisette
mennesker og ting, baktalte
unevnte, et lite slag i luften for sykkelreparatørene
melkedamene enkeltsokkene
småskruene, de mislykkede
samleier og alle landets furukongler strødd rundt
i gresset, ja – for jeg liker furukongler,
jeg liker furukongler bedre
enn grankongler, grankongler er glatte og hengende,
strømlinjeformede, de minner om
tunge ting, ting som skal falle, kjønnsorganer og
glatt administrasjon, furukongler
minner om barkebåter, fiskedupper og små
kjønnsorganer, som hos gamle
menn – eller etter en dukkert, furukonglenes lett sprikende skjell
ligger som takstein på gamle hus, der folk
har bodd lenge og ikke akter legge nytt
tak, ikke i deres tid, glisne
rorbuer, rynkene rundt øyne som har sett mye
uten å slukne, jeg liker barken på trær, dens mangel
på mønster, flaggstenger som ikke
er nymalte, busskur
der elskende har risset sine navn, dette hjerte
med plusstegn i og den enkleste
addisjon, vårt var visket ut
sist jeg så etter (men er ikke lenger
så sikker på hvilket tre
det egentlig var), jeg brukte ingen kniv bare rød
blyant og det holder jo ikke
så lenge, nei, jeg liker
slyngede grusveier som like gjerne ender blindt, gartnere
med enkle ansikt idet man passerer
deres grønnsakåker, løvetann – og løvetannen
når den er blitt en hvit klode å blåse tom for
fallskjermtropper kalte vi det, Harald Sverdrup
har skrevet et fint dikt
om løvetannen, jeg liker
Harald Sverdrup, han har så fint hode, en gang
bad jeg om å få ta på det, hadde lenge
hatt lyst, og det
fikk jeg, bare Tarjei
kan måle seg med den skallen (har aldri
turt spørre), ja, jeg liker
gamle bildekk på jorder og kjerrehjul som hviler
mot grøftestolper, så mye rart det er
i verden, det fins dager da det ikke er noe søkt
å tenke seg verden som et gammelt
loft, med mahogniskrin inneholdende knappespill ingen lenger
kan reglene til, med små nøkler i bånd
ved siden av, eller nøklene mistet og låsen
brutt opp, brevkort
med de beste jule- og nyttårsønsker
fra århundreskiftet og gamle kjæresters brev
og bevis, nå er de reist, alle sammen, fra Agnes
og utover, flyttet inn i sine hus og lukket døren
pent igjen etter seg, man skal ikke
samle på gamle brev, heter det, jeg vil si Enig
eller Ikke enig, er de borte er de borte, men er de der, ja
så er de der, med sin tid og sitt språk, også dette
har vært virkelighet, kast dem eller les dem, vad gör det?
det er greiere å gå rundt med mindre fortid, sier du – ja! og
mindre fortid er færre bilder, sier jeg – jo! og færre bilder
blir litt mindre spennende
i det lange løp, so
there you are, tenk på rosen
så vakker den er når den står med perler av regn
på det rosenrøde, de står like utenfor vinduet, nå
er det sol men rosen i regn
er vakrest, rosen like etter
regn, da kan du brette lag på lag til side, ingen stanser deg
i dét, og på alle rosenblad er vått, helt inn
til det gule lengst inne, men ikke
riktig slik i dag, for i dag er rosen blek og tørr
og under avblomstring, det gule der inne
et krater nå, et dresden, bladene omkring
falt til jords de fleste, hele verden kan du se
iskjæret av et rosenblad om du legger
øyet tilstrekkelig nær, vanskeligere
er det ikke, og om natten
står hvitkløveren og lyser som kloder
i mørke gresset og om dagen går vi barbent og finner
furukongler, fant jeg denne furukongla
jeg tok med inn. Den er så lett, så
liten, så håpløst
uten tyngde, hvert skjell lyser opp som ganske glade ansikter
på et mindre arbeidssted, der en hyggelig
tone rår, en landsens trikotasjehandel, et hovedstadens
aksidenstrykkeri – ja! poeten
har funnet nok et argument
for furukongla (vis-á-vis grankongla) (om nå dette
er stedet for argumenter): Med furukongler
ingen konglekrig – for skjønt konglekrig
var moro engang, så vet jeg ikke riktig
om jeg synes det samme i dag, ikke for meg – uansett fyndord
og argumenter (ja uansett om jeg skulle være kommet
i skade for å ta for hardt i
mot grankongla, den skal vel også få være
med, den skal da også få ha sitt liv, det er bedre med kongler
i grana enn grantrær uten kongler – visst
visst men likevel), jeg vet
det er noe ved furukongla
som grankongla aldri får. Jeg ser det klarere
år for år. Derfor denne furukongla
på mitt bord. Ja.
Veldig, veldig fint dikt!
Det synes jeg også 🙂