Jeg kommer rett fra åpningen av CO2-fangstanlegget til SINTEF. – Jeg skjønner meg mer på statsvitenskap og internasjonal politikk, men jeg forstår at dette er fremtiden, sa kronprinsen.
Ja, for vi er kommet langt på miljøteknoliogi i Norge. Og på mange andre områder også. Så flinke, så flinke. Men på noen områder er vi mennesker omtrent like primitive som vi alltid har vært. Vi styres av frykt og redsel mer enn vi liker.
En ny undersøkelse foretatt på vegne av Civita viser at hele 30 % – altså hver tredje – av oss synes tortur kan være et akseptabelt virkemiddel for å bekjempe terror.
Spørsmålet Civita stilte lød
Er det riktig å benytte alle midler, inklusive tortur, for å få vedkommende til å utgi opplysninger som hindrer terrorhandlingen?
I notatet fra Civita heter det at
bare halvparten av respondentene svarte helt klart at det ikke var riktig å benytte tortur selv for å hindre terrorhandlinger. 20 prosent var usikre, og så mange som 30 prosent mente at det var riktig å benytte tortur som et hjelpemiddel.
Halvparten av oss tar altså ikke klar avstand fra bruk av tortur. Dette er ikke noe nytt. Det er bare så nedslående å bli minnet om det.
Men hvorfor kan så mange presumptivt ressurssterke mennesker i et av verdens rikeste land – skinasjonen med selvoppnevnt fredsmeglerstatus – akseptere grove brudd på menneskerettighetene i visse situasjoner?
I tidsskriftet Terrorism and political violence (Vol.15, No.3 2003) beskriver forfatterne av artikkelen The Social and Religious characteristics of Suicide Bombers and their Victims, Leonard Weinberg, Ami Pedahzur og Daphna Canetti-Nisim hvordan redselen påvirker folks holdninger til bruk av militærmakt og tillit til statlig tvangsmakt. I forhold til en undersøkelse av israelske innbyggeres oppfatning av Israels militærmakt skriver forfatterne (s 147):
In general when Israelis express heightened fears, they respond by advocating the use of stronger measures by the military and the security services to defeat those threatening them and the society of which they feel themselves apart. An exeptionally interesting finding, in our view, is the fact that the most fearful members of the public were the strongest advocates of a military response, while the least fearful were also the least comitted to a militant response by the Israeli authorities. Fear, in other words, promotes an aggressive response aimed at eliminating its source.
The finding seems to be consistent whith public reactions in such other Western democracies as Italy, Germany and the United Kingdom that were the targets of terrorists campaigns during the 1970s and in the United States following the 9/11 attacks. In these cases, the public was willing to support enhanced powers for the government to tap telephones and engage in various other “search and seizure” practices normally prohibited by law – if the powers were exercised for the purpose of bringing about the defeat of terrorist organizations.
Dette ble skrevet i 2003. I 2004 fikk vi bombingene i Madrid, i 2005 i London. I 2006 kom Datalagringsdirektivet.
Synovates undersøkelse for Minerva viste at 51 % av de spurte syntes det var greit at staten kunne pålegge tele- og internettselskpene å registrere vår gjøren og laden på telefon og internett for å bekjempe terrorvirksomhet. Døgnet rundt. Barn og unge, gamle. Alle.
Mange vil altså ha det.
Fordi de tror det virker. Fordi frykten er stor nok. Vi vil ikke bli en kriminell frihavn. Vi vil redde et barn.
Og vi som protesterer via sosiale medier er ikke særlig representative, sier statsviter og valganalytiker Svein Tore Marthinsen. Sikkert ikke. Men vi er i alle fall våkne.
Og jeg frykter frykten for terror mer enn terror.
[…] This post was mentioned on Twitter by Randi Ellingsen, Lasse Røssing-Enger and Odd Rune Dahle, Merethe B. Ranum. Merethe B. Ranum said: Er redd de redde, https://meretheranum.wordpress.com/2010/04/29/med-frykten-som-rettesnor/ […]
Nothing to fear but fear itself.