SV-topp tar bittert farvel heter det på forsiden i dagens Adresseavis, som forteller at bystyrerepresentant og leder av oppvekstkomiteen Hilde Opoku mener partiet både lokalt og nasjonalt har vist henne mistillit. Opoku ble ikke nominert til fast plass på SVs bystyreliste for neste periode, og har nå meldt overgang til Miljøpartiet De Grønne.
For omtrent ett år siden skrev jeg et innlegg som handlet om intriger og begjær i politikken. Både Karita Bekkemellem og Åslaug Haga hadde da kommet med bøker hvor de i mer eller mindre klare ordelag gav uttrykk for hvordan de følte seg urettferdig behandlet i politikken.
Jeg liker politikk, men er ikke så glad i spillet rundt. Jeg tenker også noen ganger at spillet på mange måter er så viktig, at man må passe seg for ikke å la seg rive med. Enhver skal tross alt gjøre opp status med seg selv en dag, og da er det jo greit å kunne se seg selv i øynene uten å skjemmes. Men politikken er ikke stedet for å være selvrettferdig. For vi blir alle påvirket. Offerrollen er også en hersketeknikk. Woody Allen beskriver i flere av filmene sine den «passive agressive» kvinnen. Hun som med uskyldig blikk og ydmyk adferd får det akkurat som hun vil.
Når verden oppleves urettferdig, er det menneskelig å ville forsvare seg, men jeg er ikke sikker på at det er «lønnsomt». I alle fall ikke i offentligheten. Problemet med å ta diskusjonene ut i media, er at folk flest får inntrykk av at politikere er noen kranglefanter som ikke har noe annet vettugt å ta seg til. Etter noen dager husker man ikke om det var Per eller Pål som var den slemme, men man husker at det var «noe bråk» i det bestemte partiet.
Jeg hører av og til kolleger i politikken som skylder på journalistene når media beskriver maktkamper og konflikter. – De vil oss vondt, sier noen. Jeg tror ikke det. Men intriger selger selvsagt, så av og til blir dimensjonene ikke helt i tråd med virkeligheten. Likevel tror jeg vi politikere stort sett får som fortjent. Av og til får vi ufortjent ros, andre ganger det motsatte. Uansett gjelder det å holde bakkekontakten.
Det er nok mang en politiker som har spurt seg selv om man ønsker å fortsette når det er så mye baksnakkelser og intriger. Svaret må bero på man mener ens eget politiske prosjekt er så viktig at man klarer å heve seg over det som måtte være av smålighet, misunnelse eller annet som følger i kjølvannet av et liv i politikken.
Jeg kjenner ikke de interne forholdene i SV. Det er vel stort sett bra folk der som ellers. Men vi er mennesker. Med en eksponnert jobb, hvor maktkamp er en del av hverdagen. Det får ikke alltid frem det beste i oss. Ikke i noen av oss.
Sakligt og balansert som vanlig, Merethe. Selv blir jeg jo bestandig litt misstenksom når politikere bruker overgangsvinduet etter at de ikke er blitt nominert så høyt opp som de ønsker.
Takk, Iwar. Jeg kjenner jo godt igjen behovet for å rope ut «Hallo – Det er IKKE slik, men SLIK det er!». Men stort sett er det vel bedre å puste gjennom nesten 🙂
Pust med magen.
Politikk er det muliges kunst, lærte jeg en gang i den tida da livet for det meste var en fest. Er det forsåvidt fremdeles, men det har blitt færre glass og flere skritt på dansegulvet 😉
Det er lov å ombestemme seg og innrømme at realiteten er anderledes enn ideologien man trodde på fortalte den var. Overgang fra SV til De grønne kan man sikkert diskutere bakgrunnen for, men som Iwar sier kan man bli litt tankefull når overgangsvinduet brukes slik. Blir som når noen begynner å bruke prinsipper som argumenter. Da er det enten mangel på vilje til å bruke tilgjengelig kronasje, eller man har ikke flere valide argumenter.
Ja, puste må man jo. Og det er en fordel å gjøre det rolig. Hva som er skjedd i SV, vet jeg ikke. Jeg kjenner Opoku som en dyktig politisk motstander. Så får jeg håpe hun finner seg til rette hos MDG.
Hadde først tenkt å komme med en kommentar basert på egne erfaringer. Men ved nærmere ettertanke så har du i grunnen skrevet det som er verdt å skrive. Takk for et flott og saklig innlegg! 🙂
Selv takk, Nina. Jeg er veldig glad for at akkurat du finnes i politikken.
Hei Merethe
Du er så dyktig til å formidle denne typen budskap 🙂
Jeg tror også det samme gjelder innen et parti – når nominasjoner er over så står man samlet og jobber i felleskap – og frem mot neste valgkamp er ting som oftest gått i glemmeboken der også.
Det man skal bedømmes på er innsats, engasjement, kapasitet, pågangsmot og vilje til å påta seg ansvar.
Ja, sånn bør det være, Erlend. Min forrige gruppeleder sa en gang til meg «Konkurrenter finner du i andre partier, fiender i ditt eget.» Selv om det var sagt med et smil, kan det vel være noe i det. (Selv om jeg selv ikke har den erfaringen, vel og merke.) Vi opplever jo så mye positivt også vi som arbeider med politikk. Vi må ikke glemme hvor priviligerte vi faktisk er. 🙂
Unnskyld min uvitenhet, har lite erfaring med politikk, og enda mindre fra et politisk partis indre liv.
Men teller ikke den felles plattformen, ideologien om man vil, teller ikke den når man løfter i flokk? Eller er det bare engasjement og arbeidsevne/-vilje som har verdi?
Naiv som jeg er, vil jeg jo tro at evne til å formidle ideologien på en forståelig måte er like viktige som evnen til å gjøre en innsats for partiet? Eller er det implisitt i det gjøre en innsats, engasjere seg, ha kapasitet til å utføre de oppgavene man påtar seg, stå på for partiet og vise vilje til å gjennomføre?
Jo. Det er helt essensielt, Ragnhild. Det mener også Erlend, som for øvrig er en av de flinkeste politikerene jeg kjenner både i forhold til å formidle politiske standpunkter og trekke ideologiske linjer.
[…] koalisjonspartnerne har registrert overgangen med fatning, mens Kristian Dahlberg Hauge fra Frp og Merete Ranum fra Høyre benytter anledningen til å komme med halvspydige […]
hi I was luck to approach your theme in google
your post is exceptional
I obtain a lot in your subject really thanks very much
btw the theme of you website is really fine
where can find it